SHANGHAIBLOG

ABOUT THIS BLOGREADME

This blog is written in norwegian by student Linda Nilssen.

Chinatown18 feb

Stress, kaste i seg mat, siste-liten-ting og hastetur på butikken etter gnagsårplaster som sannsynlig vis ikke kommer til å bli brukt. En må tenke på alt når en skal på langtur, det er jo tross alt ikke hver dag en drar på klassetur til Kina.

På flyet til Amsterdam var det klar himmel, og en så masse fra både Norge og Nederland. Mens en satt og tygget på ”skumgummi-flymat-brød” svevde vi estetisk over vindmøllene og de gigantiske jordlappene med tulipandyrking. Og da flyet begynte landingen på Schiphol, stakk vårsola seg fram og varmet alt hva den berørte.

Ved boarding på Schiphol fikk jeg et sjokk. Det var omtrent som å gå igjennom en port, da det plutselig befant seg en stor ansamling av asiater over alt. Chinatown midt i Amsterdam!

Etter den elleve timers lange flyturen var det godt å komme på ned på jorda igjen.

Og plutselig ble alt kinesisk. De overdådige reklamene, de malplasserte palmetrærne og ropinga som skulle minne en om vanlig dagligtale.

Vi kapret en maxitaxi som kjørte oss til hotellet. Og jeg har aldri følt en slik blanding av redsel og spenning før, der taxien svingte seg unna ulykker og nestenkollisjoner i en hastighet jeg aldri har opplevd maken til. Men spenningen kom også av alt som dukket ut av eksosen mens vi kjørte, og da taxien ankom hotellet, var det ingen som husket at de var trøtte.

Da først innså jeg hvor vi var; i Kina, verdens tredje største land. Sinnssykt!

Ikke stor nok19 feb

Klokken var fem på morgenen i Norge, men tolv på dagen i Kina da hele klassen var kommet fram til hotellet, merkelig nok uten en skramme. Og sultne som vi var på denne nye kulturen, tok vi turen ut for å utforske.

Rett ved hotellet oppgaget vi en slum. Kontrastene var enorme; fra nye og fancy biler kun et steinkast unna, til utslitte vrak av sykler, fra dresskledde mennesker på gaten, til folk som laget middag på gata. Tvangsflytting og riving av slum skjedde overalt, for det nye og kommende Kina var på vei.

I Nan Jing Road, Shanghais store shoppinggate, bestilte vi oss en matbit. Etter masse missforståelser, som endte i rått egg og en smoothie med glassmanetkonsistens, ble vi stuvet inn i en t-banekupe midt i rushtida. Det var omtrent som om en kunne kjenne de 1, 3 milliarder menneskene som bor i Kina, presse seg mot deg for å komme seg hjem.

Og etter å ha vært oppe omtrent tretti timer i strekk, var det godt å legge seg i hotellsenga. Og da slo det meg; selv om jeg sikkert er en av de høyeste personene i denne gigantbyen, har jeg aldri før følt meg så liten.

Lanternefestival20 feb

Det var en stille og rolig morgen vi våknet opp til etter første natta i Shanghai. Etter en kjempegod og stor frokost på hotellet, kom guiden vår Thomas, en lokal kineser med gode engelskkunnskaper, til hotellet og plukket oss opp i en minibuss.

Første stopp var ”The Oriental Pearl Tower”, det tredje største tårnet i verden. Turen dit bestod av mange veier som minnet om blodårer som sprer seg rundt i Shanghai, og fører til hjertet, Peoples square, ved Huangpuelva.

Tårnet hadde utsikt over store deler av den disige byen hvor skyskraperne liknet svake blyanttegninger i all forurensningen. Jeg ble stående og tenke over hvor skadelig det må være å puste inn lufta hver dag, og hvor skadet lungene måtte bli. Og alt er menneskeskapt, noe som nesten er godt gjort!

Vi dro videre til Gamlebyen. Der var det matbutikker, gammel arkitektur, gullsmeder og ikke minst marked. Og hvem skulle trodd at pruting var så morsomt! Jeg fikk blod på tann, og valset fram og tilbake mellom de små ”butikkene” deres og prutet så svetten rant.

Da det led mot kveld begynte feiringa av lanternefestivalen, som er 15 dager etter kinesisk nyttår. Raketter skøyt opp overalt, kruttrøyk blandet seg med eksosen, og livet på gata minnet om en revolusjon som varte hele natta.

Superfancy og blodharry21 feb

Program for dagen var et besøk hos reklamebyrået Tequila, og med adressa klar, stuvet vi oss sammen i taxier og kjørte av sted. Og det tok ikke lang tid før det dukket opp komplikasjoner.

Taxisjåføren slapp oss av i en gate hvor det på murveggen hang et skilt med Tequila på. Bygningen så ut som ei rønne, og jeg må ærlig innrømme at jeg trodde vi hadde blitt lurt. Og uten hell i å nå byrået på telefonen, begynte ting å se mørkt ut.

Vi fant en bokhandler som kunne forklare oss at Tequila hadde flyttet, og fortvilelsen dukket opp i oss. Dette skjønte mannen, så han stengte bokhandelen sin og fulgte oss hele den tretti minutters gangen til Tequila. Der stod han og smilte med skjeve tenner, som godheten selv, og nektet på sitt liv da vi ville gi ham en liten sum for bryet.

Men på grunnet en avtalefeil, måtte vi komme tilbake neste dag på besøk. Turen gikk da videre gjennom en underjordisk discotunnelen til Pudong, som på samme tid var superfancy og blodharry. Derfra dro jeg og tre andre til et innendørs marked, da vi ønsket å prute mer. Pruting er nesten avhengighetsskapende, i hvert fall når en innbiller seg at en får gode priser.

Men markedet stengte mens vi var der, sola var gått ned og folk var begynt å trekke ut på gatene. Dagens søppel lå strødd på gata, som uteliggerne gikk og knasket på, og ulovelig salg av klær var langs gatestripa. Og for første gang slet vi oss virkelig ut med å kapre en taxi.

Tequlia reklamebyrå22 feb

Med nøyaktig adresse og en taxisjåfør med peiling dro vi for andre gang til Tequila Reklamebyrå. Der ble vi hjertelig mottatt av daglig leder i byrået, Jacob Johansen. Og selv om han var dansk, måtte han ty til engelsken for at vi skulle forstå ham. Så dit er vi kommet i dag, tenkte jeg, når to nordiske land er nødt til å ty til verdensspråket for å forstå hverandre.

Han fortalte oss om forskjellene på reklame her og i Vesten. Mens vi er oppdratt til å være kritiske til reklame, er det i Asia omvendt: ”Her svelger de alt helt, og hvis det ikke er rødt og gull på, så vil de tenke at selskapet bak reklamen ikke hadde råd til det.” sier Jacob, med et smil om munnen.

Når det led mot kveld dresset vi oss opp og dro til en av Asias høyeste skyskrapere, Jin Mao Tower. Der tok vi en drink i den eksklusive baren Cloud 9, som for øvrig e verdens høyeste. Og mens vi satt der og pratet med utsikt mot hele Shanghai, dalte sola ned mot horisonten, og laget en rødoransje badeball gjennom et hav av grå luftforurensning.

Kinas andre ansikter23 feb

Toget som skulle bringe oss til landsbyen Suzhou gikk ett-totida, og i frykt for lange køer og mye folk, møtte vi opp i god tid. Det viste seg å være lurt, siden køene begynte utenfor stasjonen og fortsatte på innsiden av bygningen. Kinesere er generelt dårlige i å stå i kø, og sniker verre enn rastløse treåringer.

Den ”lille” landsbyen Suzhou, med en fem-seks millioner innbyggere, var en utrolig fin og gammel by. Turen i kanalbåten førte oss langs elva i byen, og smøg oss fram mellom hus plantet i vann. Alt var så stille og rolig, og nesten ingen mennesker å se.

Etter å ha vandret litt rundt i en av Suzhous berømte hager, spiste vi middag på en restaurant som hadde levende frosker og fisker i en tank slik at du kunne se maten din før den ble tilberedt. Froskene satt på rekke og rad etter hverandre med blikket festet ut mot gata, som om de bare ventet på en sjanse til å hoppe ut i det fri.

Klassen hadde fått tips om en bra uteplass, og kvelden gikk med til å utforske Shanghais natteliv. Men da vi ankom baren var det ikke en eneste kineser der, kun dansker og engelskmenn, og de ansatte var australske. Selv om jeg hadde virkelig hadde gledet meg til å snakke ordentlig med en kineser, og blitt litt kjent med noen, la det for all del ikke noen demper på stemninga. Og kvelden varte til de små timer.

En liten kinamann 24 feb

(Illustrasjonsfoto)

Etter gårsdagens utskeielser, ble denne dagen en rolig og avslappet dag. Men etter at jeg hadde sovnet av, var en time igjen til utsjekking. Ting ble kastet i kofferter, og stablet i hotellets lobby mens vi fløy for alle vinder.

I hotellobbyen ble jeg sittende og betrakte en helt alminnelig kineser. Han var sikkert i femtiårsalderen, og satt der og ventet på noen. Plutselig kjørte han pekefingeren oppi nesa, rotet rundt oppi der, tok ut fingeren og knipset av seg det som kom ut.

Så kjørte han den lillefingerneglen sin, som var betydelig mye lengre enn de andre, og gravde etter mer gull. Deretter rapte og hostet han åpenlyst mens han begynte å greve seg i ørene. Og da slo det meg at det må jo være noe vi nordmenn gjør som kinesere også finner merkelig, men hva?

Så var det tid for å forlate Shanghai, og sette kursen for vårt neste mål; hovedstaden Beijing. Togkupeene var trange og intime, men togturen ble en veldig koselig opplevelse i seg selv, synes jeg. Og ikke minst var det spennende da jeg visste at når toget stoppet, var jeg i Beijing.